http://www.dailymotion.com/video/x2w4n4_christyazumanaam_creation
Sound track from the film BAMAKO.
I love it
lundi 18 février 2008
dimanche 28 octobre 2007
mercredi 24 octobre 2007
a long way gone
Moving...
I will write more on this book when I finish reading. It has just arrived by mail and I cannot take myself from it...
In the meantime you can visit
mardi 25 septembre 2007
Er demokrati i Polen i fare?
(Norwegian version, this time on politics)
21. oktober i år er det valg i Polen. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har kommet med et forslag om å sende sine observatører til valgene. Likevel, kunngjorde Det polske utenriksdepartementet i en offisiell uttalelse siste lørdag at de ikke ønsket utenlandske observatører fra organisasjonen ved valgene i oktober. Den polske regjerings ”nei” har vekket misnøye og mange kritiske røster i landet. Enkelte representanter fra det sterkeste opposisjonspartiet Borgerplattformen, mente at regjeringen den gangen har gått over Lukaszenkos autoritære metoder, fordi til og med i Hviterussland ble utenlandske observatører fra OSSE tillat. Men regjeringen forsvarer sin linje ved å påstå at det ikke er noe behov for observatører fordi Polens demokrati ikke er i fare.
Det er to år siden siste parlamentariske valg i Polen. Året 2005 viste seg å bringe seier til et høyreparti Lov og Rettferdighet og en alvorlig tilbakegang for Venstrealliansen. Den siste kom først og fremst som et resultat av en rekke oppdaget affærer som diskrediterte venstreregjeringen og satte spørsmålstegn ved forbindelser mellom politiske eliter og businessmiljøet. Lov og Rettferdighets seier skulle bringe transparente metoder og endelig gi polakker stolthet av sitt land. Etter to år av Den fjerde republikken Polens intense sanering står vi overfor en krise uten presedens i den polske historie etter 1989.
Hvordan er den nye situasjonen forskjellig fra 90-tallet med skiftende og svake regjeringer samt korrupsjon, og senere en høy arbeidsledighet som resulterte i en arbeidsutvandring telt i millioner? Det finnes minst tre negative tendenser som gjør seg spesielt gjeldende i nåtidens Polen og som truer å ødelegge de tidligere suksesser av vår unge demokrati.
Først og fremst vitner vi en betydelig nedgang ved dagens politiske kultur i Polen. Daglig får man vite nå om politiske provokasjoner, påstått avlytting av politikere og journalister, samt ukompetente aksjoner mot mistenkte personer, som ikke sjelden blir erklært skyldig av jussministeren Zbigniew Ziobro, før den riktige rettsprosessen starter. Mislykket arrestasjonsforsøk av tidligere statsråd Barbara Blida tidligere i år, som endte med hennes selvmord, er det mest tragiske eksemplet. Regjeringspartiets selvpersepsjon av de eneste rettferdige i politikken virker utfordrende, hvis ikke ødeleggende, for demokratiske prinsipper om mangfoldighet og behov for uavhengige organer som kan kontrollere makthavende. Normen «hensikten helliger midlet» virker som et øyebind for regjeringen som i sin misjonsruss glemmer, eller vil ikke huske, om den grunnleggende betydningen av demokratiske prosedyrer.
Den andre negative tendensen gjelder utviklingen som følger regjeringens kamp mot ”overenskomsten”, både den reelle og den påståtte. Ordet ”overenskomsten” betegner her alle angivelige korrumperende og mørke forbindelser mellom politikken og businessen, også den ulovlige. Statsminister Jarosław Kaczyńskis parti ønsker å opptre som det eneste miljøet som ikke bare samler folk med hovedsakelig har Solidarność-bakgrunn fra 80-tallet, men også dem som greide å unngå noen innblanding i politiske svindler og korrupsjonsaffærer etter 1989. Den feilslåtte ”Loven om rensing”, som skulle granske ca. 700 000 polakkers politiske rulleblad, greide bare å vise at regjeringen ikke respekterer til og med slike Solidarność-ikoner som Tadeusz Mazowiecki og Bronisław Geremek. Så lenge lyktes regjeringen tilsynelatende å avdekke en ”overenskomst” blant sine egne rekker. To statsråd fra populistiske koalisjonspartier Selvforsvaret og Liga for Polske Familier mistet stillinger etter en høyprofilerte aksjon i august i år, noe som ble en direkte årsak til tidligere valg. Men istedenfor å innse sin feil ved å ha inngått en koalisjon med to meget kontroversielle partier som før pleide å befinne seg på den politiske marginen, fremstilte Lov og Rettferdighet dette som sin suksess i kampen mot ”overenskomsten”. Problemet er at slike heksejakter etter stadige nye fiender tar bort oppmerksomhet fra reelle utfordringer som det polske samfunnet må takle: helsevesenet, utdanningssystemet eller fremdeles tosifre arbeidsledighet, bare for å nevne de noen.
Til sjuende og sist er det nødvendig å påpeke Polens internasjonale stilling som kanskje i dag er den mest bisarre siden 1989. Det er egentlig et paradoks, fordi i 2007 er vi både medlem av NATO og EU, og man kunne forvente at vår posisjon skal være stabil som aldri før. De siste årene har vist likevel at istedenfor å satse på gode relasjoner med sine naboer, samt andre land i EU, valgte Polen en konfrontasjonsvei. Uten å hevde at skylden bare ligger på polsk side, må man konstatere at forholdene med Russland er muligens de verste siden Sovjet Unions oppløsning. Tysklands Angela Merkel viste ikke en gang en usedvanlig tålmodighet og samarbeidsvilje mot Polen, mens Polens offisielle argumentasjon henviste til tap under Andre Verdenskrig, samt behov for Tysklands særbehandling av sin mindre nabo i øst. I Brussel har Polen også dårlig rykte, og EU er nødt til å svelge Polens veto til og med i slike forslag som etablering av den Europeiske dagen mot dødsstraff. Ønsket om å opptre som en sterk stat bygger på en overbevisning om at konfrontasjoner, og ikke kompromiss er nøkkelen til suksessen. Og selv om denne polske selvpersepsjonen av å være ”stormakt” er ikke noe nytt fenomen i polsk historie, viser den seg igjen til å dominere vår nåværende utenrikspolitikk.
De siste målingsundersøkelser viser at regjeringspartiet står fremdeles veldig strekt i rankingen, og det er store sjanser at valgresultater i oktober skal bekrefte Jus og Rettferdighets dominerende posisjon. De opposisjonelle partiene synes forholdsvis svake og deres hovedargumenter svever altfor mye rundt konfrontasjoner med regjeringspartiet. De mangler et klart og positivt program som kunne sette Polens skjebne på riktige spor. Etter to år ved makten lykkes regjeringspartiet også med å spille samtidig to, tilsynelatende motsatte, roller: makthavende og opposisjonelle. På en side er de regjeringspartiet, på den andre side kjemper de likevel hele tida mot ”overenskomsten” som bærer ansvar for alt det gale som skjer i Polen.
Jeg mener ikke at Polens ”nei” til å ta imot observatører fra OSSE er noe bevis på polsk demokrati i fare. Uansett er det et urovekkende tegn, som viser en altfor sterk tendens til å innbille seg at man ikke behøver noen ekstern kontroll. Den samme dagen som i Polen skal det holdes valg i Sveits som, i motsetning til Polen, har akseptert observatører fra OSSE. Polens avslag kan også ha andre uønsket konsekvenser. Noen frykter at Russland kan bruke den polske presedensen til å nekte utenlandske observatører ved sine valg. Er det ikke nok til å innse at til og med hvis det ikke direkte berører Polens ”etablerte” demokrati, så kan den type politikk bringe andre negative virkninger?
21. oktober i år er det valg i Polen. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har kommet med et forslag om å sende sine observatører til valgene. Likevel, kunngjorde Det polske utenriksdepartementet i en offisiell uttalelse siste lørdag at de ikke ønsket utenlandske observatører fra organisasjonen ved valgene i oktober. Den polske regjerings ”nei” har vekket misnøye og mange kritiske røster i landet. Enkelte representanter fra det sterkeste opposisjonspartiet Borgerplattformen, mente at regjeringen den gangen har gått over Lukaszenkos autoritære metoder, fordi til og med i Hviterussland ble utenlandske observatører fra OSSE tillat. Men regjeringen forsvarer sin linje ved å påstå at det ikke er noe behov for observatører fordi Polens demokrati ikke er i fare.
Det er to år siden siste parlamentariske valg i Polen. Året 2005 viste seg å bringe seier til et høyreparti Lov og Rettferdighet og en alvorlig tilbakegang for Venstrealliansen. Den siste kom først og fremst som et resultat av en rekke oppdaget affærer som diskrediterte venstreregjeringen og satte spørsmålstegn ved forbindelser mellom politiske eliter og businessmiljøet. Lov og Rettferdighets seier skulle bringe transparente metoder og endelig gi polakker stolthet av sitt land. Etter to år av Den fjerde republikken Polens intense sanering står vi overfor en krise uten presedens i den polske historie etter 1989.
Hvordan er den nye situasjonen forskjellig fra 90-tallet med skiftende og svake regjeringer samt korrupsjon, og senere en høy arbeidsledighet som resulterte i en arbeidsutvandring telt i millioner? Det finnes minst tre negative tendenser som gjør seg spesielt gjeldende i nåtidens Polen og som truer å ødelegge de tidligere suksesser av vår unge demokrati.
Først og fremst vitner vi en betydelig nedgang ved dagens politiske kultur i Polen. Daglig får man vite nå om politiske provokasjoner, påstått avlytting av politikere og journalister, samt ukompetente aksjoner mot mistenkte personer, som ikke sjelden blir erklært skyldig av jussministeren Zbigniew Ziobro, før den riktige rettsprosessen starter. Mislykket arrestasjonsforsøk av tidligere statsråd Barbara Blida tidligere i år, som endte med hennes selvmord, er det mest tragiske eksemplet. Regjeringspartiets selvpersepsjon av de eneste rettferdige i politikken virker utfordrende, hvis ikke ødeleggende, for demokratiske prinsipper om mangfoldighet og behov for uavhengige organer som kan kontrollere makthavende. Normen «hensikten helliger midlet» virker som et øyebind for regjeringen som i sin misjonsruss glemmer, eller vil ikke huske, om den grunnleggende betydningen av demokratiske prosedyrer.
Den andre negative tendensen gjelder utviklingen som følger regjeringens kamp mot ”overenskomsten”, både den reelle og den påståtte. Ordet ”overenskomsten” betegner her alle angivelige korrumperende og mørke forbindelser mellom politikken og businessen, også den ulovlige. Statsminister Jarosław Kaczyńskis parti ønsker å opptre som det eneste miljøet som ikke bare samler folk med hovedsakelig har Solidarność-bakgrunn fra 80-tallet, men også dem som greide å unngå noen innblanding i politiske svindler og korrupsjonsaffærer etter 1989. Den feilslåtte ”Loven om rensing”, som skulle granske ca. 700 000 polakkers politiske rulleblad, greide bare å vise at regjeringen ikke respekterer til og med slike Solidarność-ikoner som Tadeusz Mazowiecki og Bronisław Geremek. Så lenge lyktes regjeringen tilsynelatende å avdekke en ”overenskomst” blant sine egne rekker. To statsråd fra populistiske koalisjonspartier Selvforsvaret og Liga for Polske Familier mistet stillinger etter en høyprofilerte aksjon i august i år, noe som ble en direkte årsak til tidligere valg. Men istedenfor å innse sin feil ved å ha inngått en koalisjon med to meget kontroversielle partier som før pleide å befinne seg på den politiske marginen, fremstilte Lov og Rettferdighet dette som sin suksess i kampen mot ”overenskomsten”. Problemet er at slike heksejakter etter stadige nye fiender tar bort oppmerksomhet fra reelle utfordringer som det polske samfunnet må takle: helsevesenet, utdanningssystemet eller fremdeles tosifre arbeidsledighet, bare for å nevne de noen.
Til sjuende og sist er det nødvendig å påpeke Polens internasjonale stilling som kanskje i dag er den mest bisarre siden 1989. Det er egentlig et paradoks, fordi i 2007 er vi både medlem av NATO og EU, og man kunne forvente at vår posisjon skal være stabil som aldri før. De siste årene har vist likevel at istedenfor å satse på gode relasjoner med sine naboer, samt andre land i EU, valgte Polen en konfrontasjonsvei. Uten å hevde at skylden bare ligger på polsk side, må man konstatere at forholdene med Russland er muligens de verste siden Sovjet Unions oppløsning. Tysklands Angela Merkel viste ikke en gang en usedvanlig tålmodighet og samarbeidsvilje mot Polen, mens Polens offisielle argumentasjon henviste til tap under Andre Verdenskrig, samt behov for Tysklands særbehandling av sin mindre nabo i øst. I Brussel har Polen også dårlig rykte, og EU er nødt til å svelge Polens veto til og med i slike forslag som etablering av den Europeiske dagen mot dødsstraff. Ønsket om å opptre som en sterk stat bygger på en overbevisning om at konfrontasjoner, og ikke kompromiss er nøkkelen til suksessen. Og selv om denne polske selvpersepsjonen av å være ”stormakt” er ikke noe nytt fenomen i polsk historie, viser den seg igjen til å dominere vår nåværende utenrikspolitikk.
De siste målingsundersøkelser viser at regjeringspartiet står fremdeles veldig strekt i rankingen, og det er store sjanser at valgresultater i oktober skal bekrefte Jus og Rettferdighets dominerende posisjon. De opposisjonelle partiene synes forholdsvis svake og deres hovedargumenter svever altfor mye rundt konfrontasjoner med regjeringspartiet. De mangler et klart og positivt program som kunne sette Polens skjebne på riktige spor. Etter to år ved makten lykkes regjeringspartiet også med å spille samtidig to, tilsynelatende motsatte, roller: makthavende og opposisjonelle. På en side er de regjeringspartiet, på den andre side kjemper de likevel hele tida mot ”overenskomsten” som bærer ansvar for alt det gale som skjer i Polen.
Jeg mener ikke at Polens ”nei” til å ta imot observatører fra OSSE er noe bevis på polsk demokrati i fare. Uansett er det et urovekkende tegn, som viser en altfor sterk tendens til å innbille seg at man ikke behøver noen ekstern kontroll. Den samme dagen som i Polen skal det holdes valg i Sveits som, i motsetning til Polen, har akseptert observatører fra OSSE. Polens avslag kan også ha andre uønsket konsekvenser. Noen frykter at Russland kan bruke den polske presedensen til å nekte utenlandske observatører ved sine valg. Er det ikke nok til å innse at til og med hvis det ikke direkte berører Polens ”etablerte” demokrati, så kan den type politikk bringe andre negative virkninger?
jeudi 30 août 2007
samedi 18 août 2007
mardi 31 juillet 2007
Inscription à :
Articles (Atom)
